En ny dag har begynt, klar, ren, vakker, intens
Det er når man opplever spektakulær natur og fantastiske soloppganger, at man får et inderlig ønske om å ta vare på naturen rundt seg.
Alarmen på telefonen ringer litt over 05. Kaldt i rommet. Mørkt ute. Skal man virkelig ut av dyna? Hva var ideen? Se solen stå opp fra en fjelltopp ytterst i havet? Se ”verden begynne” som vi så høystemt formulerte det før vi la oss i går? (Kamp i hodet: Sove mer eller se verden begynne?)
Hvor ofte kan man se både klar stjernehimmel, klar horisont og soloppgang uten skyer fra et fjell? Verden vinner.
På med ull, hive kaldt vann i ansiktet, på med ytterklær, ut av rorbua man har leid på Træna, gå ut i den skarpe morgenen. Så stille det er, ikke en lyd, en intens og høyst uvanlig opplevelse, nesten så man blir engstelig. Mørkt fortsatt, ennå stjerneklart.
Går ut på grusveien. Hører kun eget åndedrett og lyden av sko mot vei, selv fuglene er fortsatt stille. Åpner en gammel port som skal holde sauene inngjerdet. Solen er ikke synlig, men det første dagslyset kommer over fjellene i øst, og åpner opp landskapet, meter for meter, som om noen dimmer lyset gradvis opp fra 0 watt og legger på litt watt for hvert minutt som går, for så å eksplodere i skinnende lys.
Dugg i gresset
Grønne strå vaier i vindkastene, ser ut som et publikum som får kollektive latterbrøl. To ørner kretser rundt fjelltoppen Hikjelen, dette landemerket ytterst på Husøy på Træna. Litt lavere på himmelen, to ravner i merkelige formasjoner. De begår fluktstup rett ned mot havoverflaten sør for fjellet, med vingene lagt inntil kroppen, et drama skapes, for så å rette seg opp i tide, puh, faren er over.
Lek, sier noen ornitologer. Måter å holde ravnens ekteskap varmt, sier andre. Vi går oppover mot fjelltoppen som minner om en flosshatt i terrenget, forbi tufter fra andre tider, rester av steinmurer, forbi en jordkjeller noen har lagt tomgods i etter en fest, sikkert. Alt er så rent her, vi påvirkes, og plukker søpla med.
Nå, et oransje slør over fjellene bak Lovund, det er kun minutter til det skjer. Det er stigning i terrenget, allerede har man overblikk. Ser lysene fra en bil på øya der nede, kanskje på vei til en av fiskeribedriftene.
Ser Trænstaven, fjellet på naboøya Sanna, farges rosa nå. Det lukter myr og vidde, umiskjennelige dufter av natur, samme lukt menneskene som kom hit for ti tusen år siden kjente da de gikk i land. Vi er ved foten av fjellet. Tar tak i et tau og klatrer et par meter opp. Går på en hylle rundt fjellet og finner enda et tau. Klatrer to-tre meter opp over store steiner.
De siste kanskje 50 høydemeterne er bratte. Vi venter med å se oss rundt. Overblikket, utsynet, sikten, horisonten, alt spares til vi ankommer toppen.
Og så er vi der
En fiskebåt sees i sør. Lyktene fra fyret sees. En metallisk klang høres i det fjerne, en ny arbeidsdags første hammerslag. Alle holmer og skjær i denne skjærgården forsvinner i dårlig vær. Nå ser vi alt. Vi ser havet under oss, Svartisen på fastlandet, ser fjellkjeder i det fjerne, ser havet krumme seg i horisonten. Vi setter oss ned, som i andakt. Og stirrer mot det punktet der solen varsler at den er på vei. Stille, stille, stille.
En ny, klar dag
Der kommer de første strålene over fjellene i øst. For et lys. Farger alt rundt oss, også oss, oransje. Solen treffer oss i ansiktet, varmen oppstår i samme sekund. En ny dag har begynt, klar, ren, vakker, intens. Sjelden har vi vært dens tilskuere på denne måten.